Jeg var overgriperen -
 fordi ingen kunne tenke seg ett annet
 utfall på situasjonen.


 Jeg var overgriperen -
 fordi hele greia ble til en situasjon
 som var i andres hender og da trengte
 den en løsning.


 Jeg var overgriperen -
 fordi ingen syntes jeg hadde noe spennende
 å fortelle om jeg ville fortelle om hendel-
 sen til mine såkalte kamerater.


 Jeg var overgriperen -
 fordi det bare var oss to, hun og meg, det
 var ikke noen andre involverte som kunne
 forskyve skyldsspørsmålet.


 Jeg var overgriperen -
 fordi det måtte være noens ide siden vi var
 mindreårige, og da var det en jævla dårlig
 ide.


 Jeg var overgriperen -
 fordi de skjønte hva hele saken dreide seg om,
 og at det var en sak, fordi jeg var involvert.


 Jeg var overgriperen -
 fordi hun så på min erfaring med henne og min
 beretning om henne, som drittpratt og uthen-
 gning.


 Jeg var overgriperen -
 fordi vi var sammen om å gjøre det med hverandre,
 men bare en av oss kunne ha gjort det mot den andre.


 Jeg var overgriperen -
 fordi jeg ikke forsto dem, og de forsto forresten
 ikke meg heller, men de visste hvordan jeg var.


 Jeg var overgriperen -
 fordi jeg ikke hadde en rett til en mening om henne.


 Jeg var overgriperen -
 fordi jeg ville være overlegen dem, men valgte strat-
 egien som taus østers som straffet dem med å ikke si
 noe.


 Jeg var overgriperen -
 fordi jeg ville selv være alles skyteskive fordi det
 gjorde meg til en viktig person og ga meg en rolle jeg
 aldri kunne få uten.


 Jeg var overgriperen -
 fordi tanken på å hevde meg gjorde meg enda reddere,
 fordi jeg visste med meg selv hvilket monster jeg da
 ville bli sett på som.


 Jeg var overgriperen -
 fordi bare rett person kan si ifra, fordi skyld handler
 om troverdighet, og troverdighet handler om å vekke til-
 lit.


 Jeg var overgriperen -
 fordi folk allerede hadde gjort seg opp en mening om meg
 og da bare trengte å få høre at "Nå er han igang igjen".
 

 Jeg var overgriperen -
 fordi de forvekslet venneløshet med ansvarsløshet.


 Jeg var overgriperen -
 fordi de snakket om det som hadde skjedd som om det var
 noens, og dermed min, skyld.


 Jeg var overgriperen -
 fordi neste gang dette skjedde i bygda som jeg tilslutt
 unnslapp fra, med bare livet i behold, pluss talentspiren,
 så ble de også dømt, men de var fortsatt en del av livet
 i bygda.


 Jeg var overgriperen -
 fordi jeg måtte bort for å unnslippe skylden for min skyld
 besto i at jeg befant meg fysisk i bygda, for når jeg ikke
 var der mer, var det ikke sånn lenger, det var bare noe de 
 hadde gjort mot en som ikke var sånn.


 Jeg var overgriperen -
 fordi det var ikke skyld - det var mytologi.